Klikk for å komme til forsiden        
 
Fra Australia
Her legger jeg innimellom ut lenker til artikler fra Australia som jeg har funnet eller fått tilsendt.
Les sakene
Venner
Øystein (aussie)
Yvonne (aussie)
Marius (aussie)
Kenneth (aussie)
Peter (aussie)
Kay-Arne (aussie)
Jon Arne
Kathinka
Eksterne lenker
 
12. Oktober 2002 - M-ONE
One Day Everyone Will Rock
I dag var Marius og jeg på konsert/festival. M-one het det og moro var det. Konsertene begynnte rundt klokken 12 på Melbourne Colonial Stadium og vi kom dit like etter at de første konsertene hadde startet. Billettprisen var opprinnelig 96 dollar, men vi hadde ikke kjøpt på forhånd og fikk kjøpt utenfor for 20 dollar i stedenfor. Det gjorde jo absolutt ingen ting. På innsiden traff vi Robin, BK og en liten gjeng til, men allerede etter første ølpause forsvant de for oss.
Nickelback klarte å lage masse liv på scenen og i salen
Nickelback klarte å lage masse liv på scenen og i salen.
Etter noen timer og ølpauser senere var det tid for å få i seg litt mat - tidenes dårligste kyllingburger (uten salat - for som det stod på lappen: Hvem trenger grønt uansett?). Jeg tror med hånda på hjertet jeg kan si at jeg aldri har smakt værre mat på noe arrangement. Pommes Frites som smakte som våte ullsokker og kyllingburgeren var knapt hakket bedre. Det eneste vi var fornøyde med var colaen. Vi drakk nemlig god, gammeldags cola i motsetning til de nye som testet seg på den nye colaen med smak av vanilje(!?!) som hadde premiere i dag. Det var etterhvert ganske mange halve flasker med Vanilla-Coke som lå spredt rundt. Tror ikke den slo helt an, og jeg mistenker at Pepsi har betalt testerne av dette produktet godt for at Cola skulle lansere drikken. Etter å ha presset i oss maten følte vi i allefall at vi hadde eksperementert nok for en dag så vi kjøpte med oss en øl og tuslet inn i folkemengden foran scenen igjen.
Ølet, ja. Nok et arrangement der Midstrength-øl var det eneste man kunne få tak i. Problemet med dette ølet er at det renner like fort gjennom som ekte øl, men man blir aldri så brisen at man klarer å glemme at man må tisse av det (Vet ikke om det stemmer helt, men unnskyldningen var i allefall god). Dette førte til at man til stadighet måtte brøyte seg vei gjennom mange tusen mennesker for å få gjort sitt (og kjøpt en øl til) - noe som egentlig bare førte til at prosessen gikk sin gang videre. Nå var det sånn at hvert band hadde omtrent en times spilletid hver. I mellom dette var det akkurat passe pauser for at folk skulle kunne flytte litt rundt på seg.
En etter en kom bandene opp på scenen og gjorde det de skulle, og det var veldig mye bra. Rygg og ben hadde riktig nok litt problemer med å henge med etterhvert, men jeg klarte å henge med. Startet nedtellingen da det var et par timer igjen til "de store". Tiden gikk innimellom litt sakte, men da jeg fikk hoppet rundt og løsnet opp litt så ble det hele mye bedre.
Billy Idol
Billy Idol.
Så var tiden inne for selveste Billy Idol. Den gamle rockeren hadde absolutt mere krutt igjen, og selv om han kanskje ikke hopper og spretter som han gjorde før så dro han mange gode gamle låter som klarte å få folket med seg. Billy Idol dro i gang med den ene gode, gamle låta etter den andre. Litt problemer med lyden på første låt gjorde ødela litt, men det tok seg absolutt opp igjen. Gode sanger, selvspanking og god stemning gjorde at tiden fløy avgårde. Billy idol var vel også den eneste som fikk kastet undertøy etter seg på scenen. Plutselig var han ferdig og det var klart for en liten pause før neste store skulle komme på, Garbage.
Billy Idol hadde mere krutt igjen
Billy Idol hadde mere krutt igjen.
Garbage
Garbage.
Marius og jeg hadde litt kvaler på dette tidspunktet. Hadde fått oss gode plasser langt foran, men hadde lyst på mere å drikke. Vi bestemte oss for å vente litt. Garbage kom ut på scenen og de ROCKET. Her kom det mye kjent og ukjent ut av høytalerene, men stemningen kunne ikke sies noe på. Vokalisten Shirley Manson var eneste dame som sang i dag, men hun klarte seg riktig så bra, og humøret var på topp mens ryggen prøvde å overtale meg til å legge meg rett ned. Da de var ferdige var jeg også egentlig det. Vi tuslet opp etter en øl og satt et minutt på et rekkverk for å slappe av litt. Så bar det ned i folkemengden igjen til siste bandet for kvelden.
Garbage rocket og gjorde sitt for å holde stemningen oppe.
Garbage rocket og gjorde sitt for å holde stemningen oppe.
Midnight Oil
Midnight Oil
Tiden var nå inne for Midnight Oil. Antageligvis Australias mest populære band opp gjennom tidene, med hits som: "Beds Are Burning" (hmm - dårlige karaokeminner med denne), "Don't Wanna Be The One", "The Power and the Passion", "US Forces", "Short Memory" og flere. Frontfiguren Peter Garrett, med sine politiske budskap både i og utenfor sangene sendte mer enn bare ett spark i siden til statsministeren Howard. Det var ganske tydelig at Midnight Oil var bandet mange hadde ventet på. Stemningen bygget seg kraftig opp rett før de kom ut på scenen og den holdt seg der til de var ferdige. Her kom det en blanding av nytt og gammelt, og folk sang med på ALT. Kjempegøy! En opplevelse i seg selv å være på Midnight Oil konsert i Australia. Det er noe av det vi pratet på at vi hadde lyst til å gjøre her nede, og vi rakk det akkurat før vi skulle hjem.
Midnight Oil - siste band ut og det mange hadde ventet på.
Midnight Oil - siste band ut og det mange hadde ventet på.
Da konserten var ferdig litt før klokken 23 var vi litt usikre på om vi skulle ut eller ikke, men etter å ha kjent på oss selv litt så fant vi ut at sofaen hjemme var et veldig bra alternativ. Hele kroppen verket etter å ha stått en hel dag. Da jeg gikk og la meg om kvelden var jeg helt sikker på at jeg ikke skulle klare å stå opp igjen dagen etterpå.
 
Kontakt
Mobil: +47 982 18 782
E-post

Bilder
Video
På siten
 
  © Eivind Dillevig 2002 dillevig.com er laget for IE